%20(1).jpg)
Vi var på sommerferie i Spania, jeg, tre assistenter og to venninner med sine egne assistenter. En av venninnene mine bor samme sted som kjæresten min, og det var da vi fikk ideen. Jeg snakket med søsteren til kjæresten min. Hun skulle si at hun kom på besøk i november i forbindelse med jobb, men i stedet for henne skulle jeg dukke opp. Sammen med tre BPAer skulle jeg først dra fra Bergen til Bodø for å besøke den ene venninnen min, og deretter videre til Tromsø for å besøke den andre venninnen min og overraske kjæresten min. Dette er noe av det viktigste med BPA, nemlig å kunne utfylle mine roller i livet, her som venninne og kjæreste.
11. november startet vi reisen til Bodø. Den gikk veldig lett, nesten bekymringsverdig problemfritt. Vi hadde to veldig fine dager på hotell i Bodø med venninne nummer 1, hvor vi var på shopping, spilte brettspill og bare slappet av sammen, før vi satte kursen mot Tromsø. Det var her problemene startet og assistentenes løsningsorientering ble satt på prøve.
Da vi kom til gaten fikk vi vite at det ikke var en gate inn til flyet, vi måtte ut på plassen og opp en lang smal trapp inn til flyet. I tillegg til dette var det fullstendig storm ute og jeg hadde nettopp vært syk i 2 måneder i strekk. Her røk vår opprinnelige plan om at en assistent skulle bære meg inn på flyet som vi pleier. Tvert i mot måtte kreativiteten settes på prøve. Vi fikk tilbud om en bærestol slik at personale på flyplassen kunne løfte meg inn. Jeg kan imidlertid ikke holde verken ryggen eller hodet mitt oppe selv, og hadde falt rett av om jeg bare skulle settes i stolen. Etter litt tenking satt vi meg likevel i stolen, teipet meg fast med uhorderlige mengder teip, og festet hodet med noen hørselsvern, som igjen ble teipet til stolen. Oppå dette fikk jeg både varmeteppe og en regnjakke, etterfulgt av enda mer teip før vi lot personale løfte meg inn i flyet. Vel inne i flyet måtte jeg klippes løs og løftes inn i riktig sete. Vi var alle enige om at flyet så ut som en simulator (det skal nevnes at ingen av oss har flydd med småfly før), men vi kom oss trygt frem og brukte samme metode på vei ut av flyet.
I Tromsø tok vi bussen til kjæresten min. Vi fikk hele tiden søsteren hans til å oppdatere på hvor “hun” var i løypen, og da vi gikk av bussen var det et smilende og overrasket fjes vi møtte. Jeg ble med han inn, fikk han til å hente det han trengte, før vi dro til venninne nummer 2. Vi var heldig med at hennes foreldre var bortreist, så vi hadde både leiligheten hennes og huset til foreldrene rett i nærheten, og alle assistentene fikk eget rom!
Jeg og kjæresten min har et ringeklokkesystem, hvor vi har kjøpt en dørklokke og lagt delen som lager lyd inne hos assistenten. Dermed kan vi være alene om natten, men trykke på knappen hvis vi trenger hjelp, så kommer assistenten inn. Vi har våre rutiner for hvem som står opp og legger seg først, og kjæresten min er godt vant til assistenter nå.
I Tromsø var vi på shopping, vitenskapssenter og hadde middag og spillkvelder hjemme med venninnen min. Det var trist å si farvel etter bare tre dager, men skole og eksamen kalte meg tilbake til Bergen lørdag 16. november. Det ble en klumsete tur hjem igjen også, og vi måtte finne nye løsninger da vi ikke hadde tilgang på et hørselsvern. Det ble en hodepute som ble teipet til stolen, og vi ble testet i å bevare roen da de ansatte maste hele tiden på at vi måtte bli ferdig og komme oss inn i flyet fortere. Vi kom oss omsider hjem, og konkluderte med at vi nå skal klare alle fremtidige flyturer i store fly. Ingen tok skrekken, og vi gleder oss til neste tur!
